Jesper Juul skriver modig og godt i Magasinet.
Ikke i A4 form - Jesper Juul i Magasinet 3/12 2010
En mor beskriver at hennes 6-årige datter, som er en aktiv og intelligent krabat, ikke blir møtt optimalt i klasserommet. Man klarer ikke å håndtere en aktiv jente som ikke ønsker å sitte stille og gjøre kjedelige ting som hun kan fra før:
"For det passer selvfølgelig dårlig med ei jente som bokstavelig talt klatrer på veggene når hun skulle sittet og tegnet. Det forstyrrer de andre tegnerne og inspirerer de andre klatrerne. Og til tross for at vi stort sett bare får høre godord om henne fra både våre venner og hennes venners foreldre, så har jeg, hver gang jeg snakker med skolen, en følelse av at de helst hadde sett at vi søkte en ADHD-diagnose på henne."
Juul svarer blant annet med å utfordre dagens lærere på deres holdninger og pedagogiske kompetanse:
"Så lenge disse lærerne ikke vil erkjenne at deres egne holdninger og pedagogiske utilstrekkelighet er en del av problemet, er det barna og foreldrene som taper."
Så har folk reagert, slik at Juul så seg nødt til å kommentere ytterligere i dagens "Magasinet":
Læresetninger - Jesper Juul 10/12 2010
"Jeg anser meg selv for å være en av skolens mest trofaste venner, men jeg nekter å være solidarisk og ukritisk. Min definisjon på en god venn er et menneske som konfronterer deg med det du har minst lyst til å høre, på det tidspunkt da du har mest bruk for det."
"Når det gjelder den norske grunnskolen i dag er jeg spesielt kritisk og direkte engstelig for de iverksatte forsøkene på å løse lærernes usikkerhet, angst og delvis inkompetanse ved hjelp av regler (for elever, foreldre, og lærere)."
Det er så godt å høre en fagperson ytre noe slikt!
Jeg har samme erfaring som denne moren, men jeg har en gutt. Han er nå 10 år, og har siden 1. klasse blitt sett på som et problem. I de første foreldremøtene fikk jeg vite at han var et uroelement, og at det var ham lærerinnen ble "mest sliten av". Jeg ble litt forvirret, men tenkte at kanskje han slet med å bli kjent - vi hadde flyttet litt ut av byen, der han såvidt kjente en gutt fra før. Kanskje han forsøkte å tøffe seg for å få venner, tenkte jeg. I barnehagen hadde han vært en av tre "gutta boys", som hadde det kjempegøy sammen, og jeg fikk masse gode tilbakemeldinger.
Etterhvert forsto jeg at lærerinnen så ned på hans måte å være på. Hun skrøt av dem som var lydige og satt stille og gjorde de samme kjedelige oppgavene dag ut og dag inn. Min sønn tilhørte de som ønsket noe mer når de endelig hadde begynt på ordentlig skole, og trodde de skulle lære masse gøy. De kjedet seg etter noen måneder med tegning og samtaler om at man måtte ta det nærmeste av kakestykkene fra fatet når det ble dem servert. De ble "problemer". Min sønn er altså ikke den eneste, men han er kanskje den som har gjort mest opprør, for han er ikke vant til at hans initiativ, morsomheter, fysiske aktivitet og direkte væremåte blir sett ned på. Alle i hans familie er av samme ulla, det er slik vi er hjemme, og vi trives med det! Han er vant til å se voksne som spretter opp og danser i vill fart i stua til moderne musikk - til og med bestemor, som er tidligere jazzballettpedagog, gjør jo det i en alder av 70! Og jeg har danset med ham i armene siden han var baby.
Hvorfor blir ikke det å ha mye energi sett på som positivt?? Mange voksne sliter med at vi er tappet for energi. Jøss, så rart. Dersom man har blitt lagt lokk på helt fra man var barn, så vet man vel ikke hvordan man skal hente energien fram når man trenger den. Mennesker er ikke lagd for å sitte stille lenge om gangen. Som treningsinstruktør jobber jeg med folk som har fått livsstilssykdommer som følge av at de beveger seg for lite. Vi jobber for at bevegelse skal bli en vane for disse. Folk får demens fordi de slutter å følge med og engasjere seg. Så skal barn som er aktive og engasjerte av natur bli problematisert fordi lærerne ikke har kompetanse om hvordan man utnytter disse kreftene positivt. Det er jo en slags galskap i det hele.
Jeg hadde en lærer på ungdomsskolen som var helt fantastisk. Vi hadde en ganske blandet klasse, med sikkert mange "problembarn". Jeg selv var skilsmissebarn, men tilfeldigvis flink på skolen. Flere av elevene brukte narkotika. Likevel klarte læreren vår å trekke fram det beste i alle. Han lærte oss at selv den som var svakest i alle fag, hadde noen egenskaper som andre kunne lære av, og som bidro i fellesskapet. Vi lærte at alle er gode på noe. Han var fotballtrener. De lærer kanskje noe om å finne det beste i hver enkelt og utnytte det til maks. Klassen vår fikk best karaktergjennomsnitt av alle. Jeg sier dette fordi jeg vet at det går an. Det finnes lærere der ute som har fantastisk pedagogisk kompetanse. Jeg skulle ønske at man kunne fått tak i disse og dannet en mentorordning for lærere. Tenk så gøy det hadde vært! Jeg har selv jobbet et år som lærer i ungdomsskolen, og et halvt år på en høyskole - uten lærerutdannelse, men med bakgrunn i blant annet realfag. Jeg syns det var kjempegøy å jobbe med ungdom. Og jeg fikk gode resultater. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe som lærer hvis lønnen og samarbeidsklimaet hadde vært bedre og utviklingen av de ansatte ble tatt på alvor. Kanskje det er flere som meg der ute, som kunne tenkt seg å jobbe i skolen, men som i dag jobber i næringslivet isteden, der man blir mer verdsatt og får bedre utviklingsmuligheter - og lønn.
Men tilbake til barna våre. Min sønn har fått nye lærere i 5. klasse, og det er vi glade for. De er faktisk mye mer positive. Men nå er det litt sent. Jeg må si at jeg som forelder ikke har strukket til. Jeg fikk etter 2. klasse et dårlig forhold til lærerinnen, det var ikke noe av det vi hjemme sa som gikk inn, og hun begynte å anbefale at vi skulle sende ham til Utredning hos PPT. Før dette hadde jeg litt usikkert tatt til meg det hun sa, og forsøkt å gjøre det jeg kunne hjemme. Det er ikke så lett når problemet oppstår på skolen! Men da hun begynte å foreslå PPT, sa det stopp for meg. Hvorfor skal HAN utredes når det er HUN som har problemer med å takle ham? I tillegg begynte min sønn å oppføre seg mer og mer frekt og utfordrende på skolen ettersom han ble mistenkeliggjort, fikk kjeft og skylda for alt uansett hva han gjorde. Han har nå mistet det meste av tillit til voksne på skolen, og ser på seg selv som dum og slem. Han er skoleflink, men ser det ikke selv. Jeg har til slutt gått med på Utredning. Så langt viser Utredningen av han er veldig intelligent, trives best med utfordrende oppgaver, men sliter med å motivere seg til å gjøre skoleoppgaver på skolen. Omtrent det jeg har sagt hele tiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar