Matte-løft eller Lærerløft?

Hva er det som spiller størst rolle når en skole som Bjøråsen ungdomsskole på Romsås forbedrer gjennomsnittskarakteren i matte fra 2,6 i 2009 til 3,3?

Erna Solberg besøker Bjøråsen skole på Romsås

Først må jeg avsløre: Jeg er ikke utdannet lærer. Jeg er en helt vanlig oppsternasig kvinne med mye ulike utdanninger og kurs, og har meninger om hva som spiller en rolle. Hvorfor det?

Fordi jeg har fått det til uten å ha lærerutdanning. Jeg har jobbet som lærer, både ett semester på Oslo Ingeniørhøgskole etter at jeg selv var ferdig der i 1993, og så et år på Groruddalen skole i 1999-2000. Og dette vil nok være både tildels upopulært og overraskende: Jeg har hatt veldig gode resultater. Det vil si: Jeg har fått andre til å lære såpass greit at de har fått veldig gode karakterer. Det kan hende det viser seg at mine andre kvalifikasjoner betyr mer for resultatene enn om jeg har gått den normerte pedagogiske utdannelsen?

I 2002-2003 jobbet jeg som frivillig leksehjelper på Groruddalen Røde Kors Ressurssenter. I et frivillig-møte ledet av daværende senterleder Vidar Remfeldt, etterlyste han ideer fra oss til andre aktiviteter vi kunne ha på senteret. Jeg hadde en ferdig idé til en matteklubb i skuffen hjemme, som jeg enda ikke hadde fått implementert. Denne foreslo jeg at vi blåste liv i. Som sagt så gjort.

Vi kontaktet 10. klassene i bydelen og holdt auditions for å være med i matteklubben ABELgøyer. Kriteriene var at de var innstilt på å dele av sine spørsmål og kunnskap, og på å dedikere seg til fullt oppmøte, to timer en gang i uka, de 3 månedene vi holdt på. Målet var enkelt: alle deltakerne skulle forbedre sin mattekarakter med en karakter til eksamen. Fra før hadde de standpunktkarakterer fra 2 til 4. Vi klarte dette fint. Hva var ingrediensene mine?

1) Omprogrammere barnas egne forventninger til seg selv. Jeg forklarte dem at jeg mener alle kan få 6 i matte i 10. klasse. (Ja, jeg vet at jeg banner i kjerka) Pensumet er såre enkelt, og nesten bare repetisjon fra de to siste årene. Så kommer det an på hvor mye lekser man gidder å gjøre, og hvor organisert læreren framstiller faget.
2) Rydde opp i alt kaoset de hadde i hodene sine. Slik som å sikre at de kan forskjellen på algebra og likninger. 
3) Fullt fokus på de 20% viktigste tingene man må kunne til eksamen, og som utgjør 80% av karakteren
4) Lek og moro, tull og tøys, latter og "teater". Knytte følelsesmessige opplevelser til læring. Det blir morsommere, og forskning viser at ting huskes bedre.
5) ALLE har noe å bidra med. Det "dumme" spørsmålet fra han som har 2 er en fantastisk mulighet til å se grunnleggende ting fra flere vinkler. (Og de som har 4 har ikke nødvendigvis forstått det helt de heller, de har kanskje pugget metoden) Sørge for at de som har 4 også tør å stille "dumme" spørsmål. De som stiller de "dumme" spørsmålene blir ganske snart de som forstår mest. INGEN spørsmål er dumme! Tvert imot peker det på noe essensielt som man som lærer har manglet fokus på. Det største hinderet for god klasseromslæring er etter min mening at det ikke er trygt å stille "dumme" spørsmål.

"Bjøråsen har en flott historie, det forteller meg at systematisk arbeid nytter"

Link til hele artikkelen i Akers Avis Groruddalen

I 2004 var jeg lokalpolitiker i Grorud bydel, med fokus på områdene skole og barnehagepolitikk. En dag ringte en foresatt med barn i Bjøråsen skole og sa: Hva syns du jeg skal gjøre. Mitt barn har gått ned to karakterer i matte fra 5 til 3, fra  8. klasse til 9. klasse. Jeg spurte hva læreren svarte om hun stilte ham det samme spørsmålet. Læreren hadde svart: "Men 3 er jo bra?" Det eneste rådet jeg ga denne forelderen var å enten jobbe med undervisning hjemme, eller å bytte klasse/skole.

For hva er det som foregår i hodet på en lærer som syns at det å gå fra en 5 til en 3 er "bra"? Hva er det man kan når man får karakteren 3? Da kan man ikke mye. Alt er kaos, man har kanskje hatt litt flaks. Der og da så jeg for meg alle disse lærerne som kom inn på lærerhøyskolen etter at opptaket åpnet for alle. Der går det lærere som selv fikk 3 i matte, som syns livet fungerer helt fint, dermed syns de sikkert en 3'er i matte er helt greit. Men det er det neimen ikke - iallfall er det ikke greit å være mattelærer og syns det er greit at en elev går ned fra 5 til 3 i matte. 

Så dette ville jeg si: Jeg kjenner ikke Bjøråsen skole i dag, men det er prisverdig at Bjøråsen skole ser ut til å ha tatt mange viktige grep. Så har jeg mine egne tanker om hva som er viktig. Hva skjer når Teach First-lærerne kommer inn? Det ville jeg gjerne hatt forskning på :-) Jeg tror at lærere som selv har måttet organisere og forenkle komplisert fagstoff i flere år forstår hvordan man skal gjøre det oversiktlig og morsomt for elever. Og det kommer et annet moment inn: Evnerike barn. (Dette skal jeg skrive mer om siden) Jeg har selv opplevd at de elevene i 10. klasse som var stemplet som "atferdsmessig utfordrende" var de som svarte uten å nøle på matte- og naturfagspørsmål som lå litt utenfor boka. Jeg har en teori om at mange av disse er spesielt evnerike, og kjeder seg dønn ihjel pga for lite stimulans. Er du en evnerik lærer, så vil du forstå hva som foregår. Du vil se gnisten av noe genialt i det litt frekke og utfordrende svaret på en utenompensumlig spørsmål.

Få opp lærerlønningene, la lærerfagmiljøet selv styre skolen, sett opp kravene til læreres faglige kompetanse, så tror jeg at vi får en helt annen elevmasse enn vi har i dag.

Problemløsning gjennom samarbeid og Ross Greene!

Herlige tider! Jeg har vært på tre dagers seminar om "Eksplosive barn" med selveste Dr Ross Greene fra USA i regi av Famlab!

Meg og Dr Ross Greene! :D

Vi ble drillet i Dr Ross Greenes metode "Collaborative and Proactive Solutions", som brukes til å løse konflikter og redusere eksplosiv atferd. 

Vi gjør dette gjennom å først definere et spesifikt uløst problem som barnet har, for eksempel "Vanskelig å gjøre skriftlig arbeid i naturfag på skolen". Arbeidet med å komme fram til en god formulering her, kan være nitidig, og det er avgjørende for den videre prosessen å få den god. Den må for eksempel ikke være for generell, ikke inneholde uønsket atferd eller hypoteser om hvorfor atferden oppstår. Den setningen man kommer fram til er den setningen man så skal spørre barnet om i neste trinn.

Neste trinn (Empathy step) er en samtale med barnet, der man legger helt vekk sine egne tanker og ideer om problemet, og fokuserer fullt på å lytte og forstå barnets perspektiv. Gjennom aktiv lytting ønsker man å få det klart for seg hva som hindrer barnet i å møte de voksnes forventninger (fex om å gjøre skriftlig arbeid i naturfag) Dette er en utrolig morsom bit. man gir seg ikke før man opplever et AHA! Og gjør man dette trinnet riktig, og ikke avslutter for tidlig, blir man rikelig belønnet! De som har trodd at barn gjør det dårlig fordi de ikke VIL, burde prøve denne metoden. Om man bare spør barnet og deretter virkelig LYTTER, og hjelper dem med å formulere det de har å si, så har de svar selv! Og det er avgjørende å spørre på en åpen og nøytral måte, for eksempel: "Jeg har lagt merke til at du har hatt vanskelig for å gjøre skriftlig arbeid i naturfag på skolen i det siste. Hva skjer?" 

Barn gjør det dårlig fordi de ikke KAN bedre! Og vi må finne ut hva som hindrer dem, slik at vi kan hjelpe dem å gjøre det bedre. Svar man kan komme fram til etter en halvtimes drilling er for eksempel: "Den måten dere voksne organiserer arbeidet på, er helt høl i huet, jeg klarer ikke å konsentrere meg om så mange ting på en gang!"

Når man har fått det klart for seg hva som kommer i veien for at barnet møter våre forventninger, er det tid for å legge sine egne bekymringer/behov på bordet. Det som er det vanskelige i dette trinnet, er at vi voksne ofte ikke har det helt klart for oss hva vi faktisk har behov for, eller hva vi bekymrer oss for. I dette eksempelet kan det være at vi er bekymret for at barnet ikke skal få den faglige utviklingen vi ønsker.

Så er det "Invitation step" der vi oppsummerer de ulike behovene/bekymringene vi har fått fra barnet og den voksne, og deretter spør barnet: "Jeg lurer på om det finnes en løsning som gjør at vi begge kan få våre behov dekket, og som er gjennomførbar for begge? Vi inviterer altså først barnet til å komme med løsningsforslag. De forslagene som kommer tar vi godt imot, og man vurderer sammen om løsningen dekker begges behov, og om det lar seg gjennomføre. Det er utrolig hvor mye spennende løsninger man kan komme fram til! :-)

Metoden samarbeid gjennom problemløsning baserer seg på grunntanken at "barn gjør det bra om de KAN". Altså ganske stikk motsatt av den vanlige tanken: "barn gjør det bra om de VIL". Vi har trodd at barna er umotiverte. Den naturlige konsekvensen av en slik grunntanke er at vi behandler disse barna med metoder som søker å motivere dem: ofte med belønning og straff. Og når det ikke virker, fortsetter vi med å jobbe med enda hardere med belønning og straff, og å tre våre løsninger ned over hodet på dem. Svakheten med denne metoden, som Dr Ross Greene kaller "Plan A", er at vi har ikke den fjerneste anelse om hva som faktisk hindrer barnet i å innfri våre forventninger (som å rekke opp hånda i timen), fordi vi ikke har spurt på en slik måte at barnet forteller oss det. Det kan være at de for eksempel ikke forstår NÅR de skal rekke opp hånda, fordi i noen timer er det noen barn som får lov til å snakke selv om de ikke har rukket opp hånda. :-)

Jeg ble kjent med lederen for en delegasjon på 30 svensker som implementerer metoden i hele Haninge kommune rett utenfor Stockholm. Sååå spennende! Tenk om vi kunne gjøre det samme i en kommune i Norge! Jeg hadde med meg Beate Elvebakk Saidi fra Lørenskog kommunes PPT den første dagen, så vi får se hva vi kan få til :-)

For meg, som jobber med IT-prosjektledelse, er det morsomt at jeg kan bruke ferdigheter jeg har fra behovsdrilling i spesifiseringsfasen i et IT-prosjekt: før vi blir enige om løsningen som skal leveres er det viktig å få en klar forståelse av behovene som ønskes dekket. Ellers er det en risiko for at vi lager systemer som ikke er brukbare fordi de bommet på behovene. Samme problematikk fra PT-arbeid, der man vil finne kundens EGENTLIGE motivasjon for å trene, samt mye likt fra både NLP, "The Journey"-metodikken og selvfølgelig ulike former for anerkjennende kommunikasjon, reflective listening osv.

Det har vært utrolig inspirerende og nyttig å få tilbringe tre dager sammen med en gjeng entusiastiske endringsledere fra flere land. Dette er mennesker som ønsker å endre måten vi behandler såkalt adferdsmessig utfordrende barn og unge. Flere av oss har et ønske om å sertifisere oss i denne metoden, som beviselig har gode effekter. En nylig studie har bekreftet Ross Greenes egen forskning på effekten av dette. (Jeg ser om jeg får tak i link til de resultatene snarlig)

About Dr. Greene

Ross W. Greene, Ph.D., is Associate Professor in the Department of Psychiatry at Harvard Medical School and the originator of the Collaborative Problem Solving approach. He now refers to his model as Collaborative & Proactive Solutions (CPS). He is the author of the highly acclaimed books The Explosive Child and Lost at School. His research has been funded by the Stanley Medical Research Institute, the National Institute on Drug Abuse, the U.S. Department of Education, and the Maine Juvenile Justice Advisory Group. He consults extensively to general and special education schools, inpatient and residential facilities, and systems of juvenile detention, and lectures widely throughout the world.

For more information about Dr. Greene's work, visit the website of his new non-profit organization, Lives in the Balance.

Ny hobby: Smykker av Swarovski krystaller!

Ojjojj! Nu er det lenge siden sist!

Jeg har begynt med en ny hobby: smykkeskaping! Og her vil jeg dele noe av det jeg har laget til meg selv, og til venner og kjente :-)

Egenproduserte Swarovski-anheng

Jeg bruker Swarovski krystaller og perler, i tillegg til tsjekkiske høykvalitets-glassperler der det trengs. Disse bestiller jeg fra Tyskland. Så har jeg en mentor, som jeg har lært alt jeg kan fra, som jeg alltid kan spørre om råd. Hun er pensjonert korrosjonsingeniør! En veldig spennende dame, jeg var på kurs hos henne i høstferien i fjor, og vi hadde det mye moro sammen der vi satt og perlet, og jeg gjorde feil og hun hjalp meg å få det rett igjen :-)

Ringer som matcher anhengene, og et par perleringer

Jeg er helt oppslukt av alle de nydelige fargene og kvalitetene på Swarovski-krystallene, og det er nok dette som driver meg. I tillegg er det utrolig morsomt å få bestillinger på ulike fargesammensetninger, mange hadde jeg aldri tenkt på selv, men det blir så utrolig fint! Det folk bestiller mest av er ringer og anheng. Så får vi se når jeg utvider sortimentet etterhvert! :-)