Hvor ble det av Ernas "superlærere"?

Jeg er tobarnsmor. Ett barn på skolen og ett i barnehagen. Jeg er såpass enkel at jeg tenker: det viktigste for meg er at lærerne er på skolen når barna er der. Og at de ser mine barn, møter og støtter deres særegenheter når de er der. 

Dagens leder i Rogalands avis oppsummerer hva 
mange av oss tenker (faksimile Rogalands avis)

Om de i tillegg kan det de skal og har en genuin interesse for sitt fag, vil mye annet komme av seg selv. 

Som teleingeniør og arbeidstaker innen IT-sektoren siden starten av 90-åra har jeg blitt vant til fleksibilitet i arbeidstid og -sted.

De store telekomoperatører og 

-leverandører har de siste tiår overbydd hverandre i mobile løsninger som skal gjøre det sømløst for deg og meg å jobbe fra steder som stranden, toget, hjemmekontoret eller hytta.

Ledelsesfilosofien i IT-bransjen - og en del andre bransjer - har gått fra stemplingsur til

Vil de som er superlærere bli enda mer
fristet til å jobbe i for eksempel IT-bransjen? Mer lønn har vi og. (Faksimile fra Dagbladet)

smidige metoder, der en leder er til for å fasilitere at de med kompetansen får gjort sitt arbeid så effektivt og samarbeidende som mulig. Kompetansen velger selv hva de skal levere når, og i hvilken rekkefølge, for det er det de som kan best. Delegering, tillit og kommunikasjon er stikkord.

Hva i all verden er det som gjør at arbeidstakere innen Norges viktigste jobb, de som skal sørge for at vi har et fortsatt tilsig av kompetanse i vårt land, lærerne, har fortjent å gå tilbake til steinalderen?

Dette er en skriveoppgave. Drøft spørsmålet og begrunn!!

Jeg har tenkt. Og jeg finner ingen saklig begrunnelse. Så det eneste jeg kan tenke meg med mitt enkle hode er at noen i systemet over er så redde for å miste makten, eller er så misunnelige på de som har mer fleksibilitet, at det må de gjøre noe med mens de kan. Så spørs det da: Blir det flere superlærere av dette?