Problemløsning gjennom samarbeid og Ross Greene!

Herlige tider! Jeg har vært på tre dagers seminar om "Eksplosive barn" med selveste Dr Ross Greene fra USA i regi av Famlab!

Meg og Dr Ross Greene! :D

Vi ble drillet i Dr Ross Greenes metode "Collaborative and Proactive Solutions", som brukes til å løse konflikter og redusere eksplosiv atferd. 

Vi gjør dette gjennom å først definere et spesifikt uløst problem som barnet har, for eksempel "Vanskelig å gjøre skriftlig arbeid i naturfag på skolen". Arbeidet med å komme fram til en god formulering her, kan være nitidig, og det er avgjørende for den videre prosessen å få den god. Den må for eksempel ikke være for generell, ikke inneholde uønsket atferd eller hypoteser om hvorfor atferden oppstår. Den setningen man kommer fram til er den setningen man så skal spørre barnet om i neste trinn.

Neste trinn (Empathy step) er en samtale med barnet, der man legger helt vekk sine egne tanker og ideer om problemet, og fokuserer fullt på å lytte og forstå barnets perspektiv. Gjennom aktiv lytting ønsker man å få det klart for seg hva som hindrer barnet i å møte de voksnes forventninger (fex om å gjøre skriftlig arbeid i naturfag) Dette er en utrolig morsom bit. man gir seg ikke før man opplever et AHA! Og gjør man dette trinnet riktig, og ikke avslutter for tidlig, blir man rikelig belønnet! De som har trodd at barn gjør det dårlig fordi de ikke VIL, burde prøve denne metoden. Om man bare spør barnet og deretter virkelig LYTTER, og hjelper dem med å formulere det de har å si, så har de svar selv! Og det er avgjørende å spørre på en åpen og nøytral måte, for eksempel: "Jeg har lagt merke til at du har hatt vanskelig for å gjøre skriftlig arbeid i naturfag på skolen i det siste. Hva skjer?" 

Barn gjør det dårlig fordi de ikke KAN bedre! Og vi må finne ut hva som hindrer dem, slik at vi kan hjelpe dem å gjøre det bedre. Svar man kan komme fram til etter en halvtimes drilling er for eksempel: "Den måten dere voksne organiserer arbeidet på, er helt høl i huet, jeg klarer ikke å konsentrere meg om så mange ting på en gang!"

Når man har fått det klart for seg hva som kommer i veien for at barnet møter våre forventninger, er det tid for å legge sine egne bekymringer/behov på bordet. Det som er det vanskelige i dette trinnet, er at vi voksne ofte ikke har det helt klart for oss hva vi faktisk har behov for, eller hva vi bekymrer oss for. I dette eksempelet kan det være at vi er bekymret for at barnet ikke skal få den faglige utviklingen vi ønsker.

Så er det "Invitation step" der vi oppsummerer de ulike behovene/bekymringene vi har fått fra barnet og den voksne, og deretter spør barnet: "Jeg lurer på om det finnes en løsning som gjør at vi begge kan få våre behov dekket, og som er gjennomførbar for begge? Vi inviterer altså først barnet til å komme med løsningsforslag. De forslagene som kommer tar vi godt imot, og man vurderer sammen om løsningen dekker begges behov, og om det lar seg gjennomføre. Det er utrolig hvor mye spennende løsninger man kan komme fram til! :-)

Metoden samarbeid gjennom problemløsning baserer seg på grunntanken at "barn gjør det bra om de KAN". Altså ganske stikk motsatt av den vanlige tanken: "barn gjør det bra om de VIL". Vi har trodd at barna er umotiverte. Den naturlige konsekvensen av en slik grunntanke er at vi behandler disse barna med metoder som søker å motivere dem: ofte med belønning og straff. Og når det ikke virker, fortsetter vi med å jobbe med enda hardere med belønning og straff, og å tre våre løsninger ned over hodet på dem. Svakheten med denne metoden, som Dr Ross Greene kaller "Plan A", er at vi har ikke den fjerneste anelse om hva som faktisk hindrer barnet i å innfri våre forventninger (som å rekke opp hånda i timen), fordi vi ikke har spurt på en slik måte at barnet forteller oss det. Det kan være at de for eksempel ikke forstår NÅR de skal rekke opp hånda, fordi i noen timer er det noen barn som får lov til å snakke selv om de ikke har rukket opp hånda. :-)

Jeg ble kjent med lederen for en delegasjon på 30 svensker som implementerer metoden i hele Haninge kommune rett utenfor Stockholm. Sååå spennende! Tenk om vi kunne gjøre det samme i en kommune i Norge! Jeg hadde med meg Beate Elvebakk Saidi fra Lørenskog kommunes PPT den første dagen, så vi får se hva vi kan få til :-)

For meg, som jobber med IT-prosjektledelse, er det morsomt at jeg kan bruke ferdigheter jeg har fra behovsdrilling i spesifiseringsfasen i et IT-prosjekt: før vi blir enige om løsningen som skal leveres er det viktig å få en klar forståelse av behovene som ønskes dekket. Ellers er det en risiko for at vi lager systemer som ikke er brukbare fordi de bommet på behovene. Samme problematikk fra PT-arbeid, der man vil finne kundens EGENTLIGE motivasjon for å trene, samt mye likt fra både NLP, "The Journey"-metodikken og selvfølgelig ulike former for anerkjennende kommunikasjon, reflective listening osv.

Det har vært utrolig inspirerende og nyttig å få tilbringe tre dager sammen med en gjeng entusiastiske endringsledere fra flere land. Dette er mennesker som ønsker å endre måten vi behandler såkalt adferdsmessig utfordrende barn og unge. Flere av oss har et ønske om å sertifisere oss i denne metoden, som beviselig har gode effekter. En nylig studie har bekreftet Ross Greenes egen forskning på effekten av dette. (Jeg ser om jeg får tak i link til de resultatene snarlig)

About Dr. Greene

Ross W. Greene, Ph.D., is Associate Professor in the Department of Psychiatry at Harvard Medical School and the originator of the Collaborative Problem Solving approach. He now refers to his model as Collaborative & Proactive Solutions (CPS). He is the author of the highly acclaimed books The Explosive Child and Lost at School. His research has been funded by the Stanley Medical Research Institute, the National Institute on Drug Abuse, the U.S. Department of Education, and the Maine Juvenile Justice Advisory Group. He consults extensively to general and special education schools, inpatient and residential facilities, and systems of juvenile detention, and lectures widely throughout the world.

For more information about Dr. Greene's work, visit the website of his new non-profit organization, Lives in the Balance.

Vogntanker: Lenge leve Emmaljunga Duo Edge!

Så skal jeg også mene noe om vogner. Her er den vogna vi landet på for minstemann, etter lange overveielser, og søk på både finn.no, blocket.se, vauva.fi og forhandlersider. Dette var i 2010. Vognen vi landet på, er fra 2003, kjøpt på finn.no, vi reiste helt til Grua for å hente en som var så langt fra svart og brun og kjedelig MØRK som vi kunne komme:

Og den har vært helt super! Stødig, alle finesser man trenger, varm om vinteren, godt luftet om sommeren, skjermer barnet godt, tåler 4 handleposer under (Ja, jeg har gjort det flere ganger), Gode lufthjul, som vi forøvrig har byttet en etter en, lett å bytte og rimelig nok.

Men så ble det spørsmål om å finne en ny nå når minsten ikke trenger bagdelen, altså en sittevogn. jeg leste og søkte og testet, og gjett hva vi landet på.... Jo, en Emmaljunga Duo Edge 2007 i khakigrønn og sitrongult! Også den kjøpt på finn.no. Den har et par nyheter i forhold til den gamle: Litt lettere å bytte kjøreretning, med press-inn-og-dra-opp istedenfor å vippe opp låser og skyve ut og inn. Og litt mer solid ramme på sittedelen. Også litt solidere stoff, bittelitt. (Eller bare nyere?) Men det betyr at vi atter igjen har en bagdel for mye :-) Jaja, det var såpass vanskelig å finne en annen vogn som har like god plass, finesser og som tåler noen handleposer under, så det er greit!

Lenge leve Emmaljunga Duo Edge! :-)

Nattevåk og søken etter tomhet

Og jeg som alltid har ment at jeg er i overkant sosial...

Befinner meg nå på loftet alene med en PC midt i natten, og prøver å finne noe jeg kan fordrive tiden med for å tømme hodet. Alle i familien sover.

Dette med søvn er blitt en skiftordning. I vår familie fokuserer vi på å få nok søvn. Vi vet hvor stor betydning det har for helse og velvære. Og nå, med en liten en som sover og våkner til alle døgnets tider, er jakten på søvn blitt en av familiens hovedbeskjeftigelser. I dag hadde jeg en vellykket søvnøkt fra 16-20 etter en travel dag og kort natt. Så tok samboeren over senga med minstemann... og ble der, mens jeg og eldste satt under teppet i sofaen og hadde fredagskos med film, avocado, wraps, juice og hjemmebakt knekkebrød med ost. Før jeg masserte ham i seng altfor seint. Så i morgen skal vi sove til vi våkner.

Men her sitter jeg nå, da. Jeg er fullstendig klar over at jeg skulle vært i seng. Og jeg er ikke i overkant våken, det er ikke det heller. Kroppen durer faktisk av langvarig mangel på søvn. Jeg leter rundt på PC'en: på web'en: Facebook: er det noen spennende nye bilder, artige lydklipp, videoer? Noe jeg kan kommentere for å holde kontakten og kanskje få svar? (Det er jo nesten som å invitere dem hjem og sitte og skravle, bare at det tar litt lenger tid å få svar) Dagbladet.no: Noe nytt om Libya? Japan? Forskning på barn og helse? Jepp, fikk lagt ut noen linker om overmedisinering på ADHD, håper på noen kommentarer fra fjern og nær der. Sjekker mailen for 3. gang, og jammen detter det inn en ny mail hver gang, nyhetsbrev, stort sett på denne tiden av døgnet.

Hvorfor reiser jeg meg ikke opp og går ned to etasjer, pusser tennene, tar ut linsene, (som faktisk begynner å svi litt etter å ha sittet på siden kl 05:40, da jeg sto opp for å komme meg på spinningtime med ABB på Bryn) tisser, tar på pysjen og legger meg? HVOR skal jeg legge meg? I den myke dobbeltsenga med en varm mann, men risiko for å bli vekket 3-4 ganger av minsten i natt? Eller på den litt hardere gjestesenga på gjesterommet med mer sammenhengende søvn? Det er altfor mange ting å ta stilling til. Bedre å bli her. Treghetsloven virker. "Enhver masse vil forbli der den er dersom den ikke blir påvirket av en ytre kraft" (Fritt etter Newton)

Om ikke lenge våkner nok minsten og tvinger meg ned likevel... det er som regel slik jeg kommer meg i seng. Så kanskje jeg skal være litt føre var i dag og iallfall ha gjort unna kveldsstellet?

Deilig med stillhet. Deilig med tid helt for meg selv.

Jeg er ikke alltid her oppe. Noen ganger ligger jeg i sofaen og leser en Jesper Juul-bok til langt på natt. Eller Marshall Rosenberg. Det går i slikt om dagen. Føler suget etter å integrere ting som kan gjøre hverdagskommunikasjonen til en lek. BARE være forståelsesfull og resultatorientert, ALDRI bli irritert og sint. Det er jo bortkastet tid, det vet vi alle.

Men nå... Jeg mistenker at klokka nærmer seg 02:30... Jepp. Det er en slags grense. Når klokka kryper mot 02:30, så begynner kroppen virkelig å si stopp. Det begynner å sitre langs nesen, nakken begynner å verke, hodet stopper å virke... Det er da jeg bare MÅ legge meg. Og dit har jeg visst kommet akkurat nå. OK, sees i morra! :-) Natta!

Modig Jesper Juul om lærere, elever og utfordringer i grunnskolen

Jesper Juul skriver modig og godt i Magasinet.
Ikke i A4 form - Jesper Juul i Magasinet 3/12 2010

En mor beskriver at hennes 6-årige datter, som er en aktiv og intelligent krabat, ikke blir møtt optimalt i klasserommet. Man klarer ikke å håndtere en aktiv jente som ikke ønsker å sitte stille og gjøre kjedelige ting som hun kan fra før:

"For det passer selvfølgelig dårlig med ei jente som bokstavelig talt klatrer på veggene når hun skulle sittet og tegnet. Det forstyrrer de andre tegnerne og inspirerer de andre klatrerne. Og til tross for at vi stort sett bare får høre godord om henne fra både våre venner og hennes venners foreldre, så har jeg, hver gang jeg snakker med skolen, en følelse av at de helst hadde sett at vi søkte en ADHD-diagnose på henne."

 Juul svarer blant annet med å utfordre dagens lærere på deres holdninger og pedagogiske kompetanse:
"Så lenge disse lærerne ikke vil erkjenne at deres egne holdninger og pedagogiske utilstrekkelighet er en del av problemet, er det barna og foreldrene som taper."

Så har folk reagert, slik at Juul så seg nødt til å kommentere ytterligere i dagens "Magasinet":
Læresetninger - Jesper Juul 10/12 2010

"Jeg anser meg selv for å være en av skolens mest trofaste venner, men jeg nekter å være solidarisk og ukritisk. Min definisjon på en god venn er et menneske som konfronterer deg med det du har minst lyst til å høre, på det tidspunkt da du har mest bruk for det."

"Når det gjelder den norske grunnskolen i dag er jeg spesielt kritisk og direkte engstelig for de iverksatte forsøkene på å løse lærernes usikkerhet, angst og delvis inkompetanse ved hjelp av regler (for elever, foreldre, og lærere)."

Det er så godt å høre en fagperson ytre noe slikt!

Jeg har samme erfaring som denne moren, men jeg har en gutt. Han er nå 10 år, og har siden 1. klasse blitt sett på som et problem. I de første foreldremøtene fikk jeg vite at han var et uroelement, og at det var ham lærerinnen ble "mest sliten av". Jeg ble litt forvirret, men tenkte at kanskje han slet med å bli kjent - vi hadde flyttet litt ut av byen, der han såvidt kjente en gutt fra før. Kanskje han forsøkte å tøffe seg for å få venner, tenkte jeg. I barnehagen hadde han vært en av tre "gutta boys", som hadde det kjempegøy sammen, og jeg fikk masse gode tilbakemeldinger.

Etterhvert forsto jeg at lærerinnen så ned på hans måte å være på. Hun skrøt av dem som var lydige og satt stille og gjorde de samme kjedelige oppgavene dag ut og dag inn. Min sønn tilhørte de som ønsket noe mer når de endelig hadde begynt på ordentlig skole, og trodde de skulle lære masse gøy. De kjedet seg etter noen måneder med tegning og samtaler om at man måtte ta det nærmeste av kakestykkene fra fatet når det ble dem servert. De ble "problemer". Min sønn er altså ikke den eneste, men han er kanskje den som har gjort mest opprør, for han er ikke vant til at hans initiativ, morsomheter, fysiske aktivitet og direkte væremåte blir sett ned på. Alle i hans familie er av samme ulla, det er slik vi er hjemme, og vi trives med det! Han er vant til å se voksne som spretter opp og danser i vill fart i stua til moderne musikk - til og med bestemor, som er tidligere jazzballettpedagog, gjør jo det i en alder av 70! Og jeg har danset med ham i armene siden han var baby.

Hvorfor blir ikke det å ha mye energi sett på som positivt?? Mange voksne sliter med at vi er tappet for energi. Jøss, så rart. Dersom man har blitt lagt lokk på helt fra man var barn, så vet man vel ikke hvordan man skal hente energien fram når man trenger den. Mennesker er ikke lagd for å sitte stille lenge om gangen. Som treningsinstruktør jobber jeg med folk som har fått livsstilssykdommer som følge av at de beveger seg for lite. Vi jobber for at bevegelse skal bli en vane for disse. Folk får demens fordi de slutter å følge med og engasjere seg. Så skal barn som er aktive og engasjerte av natur bli problematisert fordi lærerne ikke har kompetanse om hvordan man utnytter disse kreftene positivt. Det er jo en slags galskap i det hele.

Jeg hadde en lærer på ungdomsskolen som var helt fantastisk. Vi hadde en ganske blandet klasse, med sikkert mange "problembarn". Jeg selv var skilsmissebarn, men tilfeldigvis flink på skolen. Flere av elevene brukte narkotika. Likevel klarte læreren vår å trekke fram det beste i alle. Han lærte oss at selv den som var svakest i alle fag, hadde noen egenskaper som andre kunne lære av, og som bidro i fellesskapet. Vi lærte at alle er gode på noe. Han var fotballtrener. De lærer kanskje noe om å finne det beste i hver enkelt og utnytte det til maks. Klassen vår fikk best karaktergjennomsnitt av alle. Jeg sier dette fordi jeg vet at det går an. Det finnes lærere der ute som har fantastisk pedagogisk kompetanse. Jeg skulle ønske at man kunne fått tak i disse og dannet en mentorordning for lærere. Tenk så gøy det hadde vært! Jeg har selv jobbet et år som lærer i ungdomsskolen, og et halvt år på en høyskole - uten lærerutdannelse, men med bakgrunn i blant annet realfag. Jeg syns det var kjempegøy å jobbe med ungdom. Og jeg fikk gode resultater. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe som lærer hvis lønnen og samarbeidsklimaet hadde vært bedre og utviklingen av de ansatte ble tatt på alvor. Kanskje det er flere som meg der ute, som kunne tenkt seg å jobbe i skolen, men som i dag jobber i næringslivet isteden, der man blir mer verdsatt og får bedre utviklingsmuligheter - og lønn.

Men tilbake til barna våre. Min sønn har fått nye lærere i 5. klasse, og det er vi glade for. De er faktisk mye mer positive. Men nå er det litt sent. Jeg må si at jeg som forelder ikke har strukket til. Jeg fikk etter 2. klasse et dårlig forhold til lærerinnen, det var ikke noe av det vi hjemme sa som gikk inn, og hun begynte å anbefale at vi skulle sende ham til Utredning hos PPT. Før dette hadde jeg litt usikkert tatt til meg det hun sa, og forsøkt å gjøre det jeg kunne hjemme. Det er ikke så lett når problemet oppstår på skolen! Men da hun begynte å foreslå PPT, sa det stopp for meg. Hvorfor skal HAN utredes når det er HUN som har problemer med å takle ham? I tillegg begynte min sønn å oppføre seg mer og mer frekt og utfordrende på skolen ettersom han ble mistenkeliggjort, fikk kjeft og skylda for alt uansett hva han gjorde. Han har nå mistet det meste av tillit til voksne på skolen, og ser på seg selv som dum og slem. Han er skoleflink, men ser det ikke selv. Jeg har til slutt gått med på Utredning. Så langt viser Utredningen av han er veldig intelligent, trives best med utfordrende oppgaver, men sliter med å motivere seg til å gjøre skoleoppgaver på skolen. Omtrent det jeg har sagt hele tiden.