Hvor ble det av Ernas "superlærere"?

Jeg er tobarnsmor. Ett barn på skolen og ett i barnehagen. Jeg er såpass enkel at jeg tenker: det viktigste for meg er at lærerne er på skolen når barna er der. Og at de ser mine barn, møter og støtter deres særegenheter når de er der. 

Dagens leder i Rogalands avis oppsummerer hva 
mange av oss tenker (faksimile Rogalands avis)

Om de i tillegg kan det de skal og har en genuin interesse for sitt fag, vil mye annet komme av seg selv. 

Som teleingeniør og arbeidstaker innen IT-sektoren siden starten av 90-åra har jeg blitt vant til fleksibilitet i arbeidstid og -sted.

De store telekomoperatører og 

-leverandører har de siste tiår overbydd hverandre i mobile løsninger som skal gjøre det sømløst for deg og meg å jobbe fra steder som stranden, toget, hjemmekontoret eller hytta.

Ledelsesfilosofien i IT-bransjen - og en del andre bransjer - har gått fra stemplingsur til

Vil de som er superlærere bli enda mer
fristet til å jobbe i for eksempel IT-bransjen? Mer lønn har vi og. (Faksimile fra Dagbladet)

smidige metoder, der en leder er til for å fasilitere at de med kompetansen får gjort sitt arbeid så effektivt og samarbeidende som mulig. Kompetansen velger selv hva de skal levere når, og i hvilken rekkefølge, for det er det de som kan best. Delegering, tillit og kommunikasjon er stikkord.

Hva i all verden er det som gjør at arbeidstakere innen Norges viktigste jobb, de som skal sørge for at vi har et fortsatt tilsig av kompetanse i vårt land, lærerne, har fortjent å gå tilbake til steinalderen?

Dette er en skriveoppgave. Drøft spørsmålet og begrunn!!

Jeg har tenkt. Og jeg finner ingen saklig begrunnelse. Så det eneste jeg kan tenke meg med mitt enkle hode er at noen i systemet over er så redde for å miste makten, eller er så misunnelige på de som har mer fleksibilitet, at det må de gjøre noe med mens de kan. Så spørs det da: Blir det flere superlærere av dette?

Budsjettider! Og jeg stemmer for Smidig

I dag skal jeg på budsjettmøte. Denne gangen er jeg kun tilskuer, som følge av at jeg har hatt andre sysler de siste 8 mnd enn jobben. Det blir spennende!

Noen ganger tenker jeg at det enkleste hadde vært om man bare fikk en slump penger - Vær så god! Lag noe kult og viktig for disse pengene! :-)

Men slik er det jo ikke, først må man forklare - slik at de som bestemmer over pengene forstår - hvorfor det er kult og/eller viktig å lage det man vil lage. Så - hvis man er så heldig at pengebestemmerne forstår noe i retning av det du ønsker, får man kanskje det man trenger og alt er bare fryd og gammen. Eller man får kanskje halvparten av det man trenger til å lage noe skikkelig, og så går resten av prosjektet med til å jobbe så mye man kan for å få til noe man kan stå for kvalitetsmessig, uten at man får sin takk verken på jorden eller i himmelen av den grunn. Kanskje man er så uheldig at alt man får er kjeft fordi ting ikke ble verken ferdig i tide, kult eller nyttig :-) Og kanskje det attpåtil ikke virket slik de som ønsket det hadde tenkt, eller iallfall ikke slik som det burde virke når man ser på det i ettertid! :-) Slikt er ganske vanlig når man jobber med IT.

Prosessen med å lage det kule og viktige er alltid like spennende: man tror man er ganske sikker på hva det kule og viktige er, men for hver dag man lager det, så endrer bildet seg - det som var viktigst blir ikke så viktig lenger, og det som var kulest blir vanlig eller teit. For verden forandrer seg! Og de som vil følge med i tiden må forandre seg raskt.

Så er det om å gjøre å lage ting så fort som mulig, ellers er det blitt uviktig og teit før man vet ordet av det.

Jeg takker for Agile (Smidige) metoder. For meg er smidige metoder å gjøre det man likevel ender opp med å gjøre, men på en mer forutsigbar måte, med egnede verktøy, og mye mer sosialt. Med andre ord: Vennskapelig Kaoskontroll :-)

Med smidige metoder snakker man sammen ofte.  Man får rom for å justere resultatet underveis, slik at alle kan bli mer fornøyd. De som vil ha noe laget, gir detaljerte nok input til at det er mulig å lage noe som ligner det de vil ha. Så deler man opp tingene og lager noen biter av gangen. Man viser en og en bit til de som ville ha det, så de kan si at: "Jepp! Akkurat sånn var det vi ville ha det!" Eller: "Oj, nei, det var ikke slik det skulle være". Og så justerer man med en gang, før man har brukt opp alle pengene på å lage noe helt annet.

Men det er ikke alle som syns smidig er noe kult. For eksempel de som bare vil gjøre noe annet enn å fortelle hva de egentlig vil ha. For de har jo ikke tid til å snakke med IT, de har masse viktige prosjekter de skal promotere. Jeg har alltid lurt på det der: Har de tid til at prosjektet blir forsinket fordi beskrivelsene ikke var entydige? Og så er det de som gjerne vil at alt skal på bordet før man begnner å jobbe: bare slik kan man sikre seg mot beskyldninger om at man ikke laget det man skulle. Problemet da blir at forprosjekt og spesifiseringsfase fort kan ta lenger tid enn det ville tatt å lage tingen, og da har konkurrentene forlengst løpt fra.

Jeg stemmer for fri galskap under moderat kontroll, frihet under ansvar, sosialt samvær: Smidig!