Herlige tider! Jeg har vært på tre dagers seminar om "Eksplosive barn" med selveste Dr Ross Greene fra USA i regi av Famlab!
 |
| Meg og Dr Ross Greene! :D |
Vi gjør dette gjennom å først definere et spesifikt uløst problem som barnet har, for eksempel "Vanskelig å gjøre skriftlig arbeid i naturfag på skolen". Arbeidet med å komme fram til en god formulering her, kan være nitidig, og det er avgjørende for den videre prosessen å få den god. Den må for eksempel ikke være for generell, ikke inneholde uønsket atferd eller hypoteser om hvorfor atferden oppstår. Den setningen man kommer fram til er den setningen man så skal spørre barnet om i neste trinn.
Neste trinn (Empathy step) er en samtale med barnet, der man legger helt vekk sine egne tanker og ideer om problemet, og fokuserer fullt på å lytte og forstå barnets perspektiv. Gjennom aktiv lytting ønsker man å få det klart for seg hva som hindrer barnet i å møte de voksnes forventninger (fex om å gjøre skriftlig arbeid i naturfag) Dette er en utrolig morsom bit. man gir seg ikke før man opplever et AHA! Og gjør man dette trinnet riktig, og ikke avslutter for tidlig, blir man rikelig belønnet! De som har trodd at barn gjør det dårlig fordi de ikke VIL, burde prøve denne metoden. Om man bare spør barnet og deretter virkelig LYTTER, og hjelper dem med å formulere det de har å si, så har de svar selv! Og det er avgjørende å spørre på en åpen og nøytral måte, for eksempel: "Jeg har lagt merke til at du har hatt vanskelig for å gjøre skriftlig arbeid i naturfag på skolen i det siste. Hva skjer?"
Barn gjør det dårlig fordi de ikke KAN bedre! Og vi må finne ut hva som hindrer dem, slik at vi kan hjelpe dem å gjøre det bedre. Svar man kan komme fram til etter en halvtimes drilling er for eksempel: "Den måten dere voksne organiserer arbeidet på, er helt høl i huet, jeg klarer ikke å konsentrere meg om så mange ting på en gang!"
Når man har fått det klart for seg hva som kommer i veien for at barnet møter våre forventninger, er det tid for å legge sine egne bekymringer/behov på bordet. Det som er det vanskelige i dette trinnet, er at vi voksne ofte ikke har det helt klart for oss hva vi faktisk har behov for, eller hva vi bekymrer oss for. I dette eksempelet kan det være at vi er bekymret for at barnet ikke skal få den faglige utviklingen vi ønsker.
Så er det "Invitation step" der vi oppsummerer de ulike behovene/bekymringene vi har fått fra barnet og den voksne, og deretter spør barnet: "Jeg lurer på om det finnes en løsning som gjør at vi begge kan få våre behov dekket, og som er gjennomførbar for begge? Vi inviterer altså først barnet til å komme med løsningsforslag. De forslagene som kommer tar vi godt imot, og man vurderer sammen om løsningen dekker begges behov, og om det lar seg gjennomføre. Det er utrolig hvor mye spennende løsninger man kan komme fram til! :-)
Metoden samarbeid gjennom problemløsning baserer seg på grunntanken at "barn gjør det bra om de KAN". Altså ganske stikk motsatt av den vanlige tanken: "barn gjør det bra om de VIL". Vi har trodd at barna er umotiverte. Den naturlige konsekvensen av en slik grunntanke er at vi behandler disse barna med metoder som søker å motivere dem: ofte med belønning og straff. Og når det ikke virker, fortsetter vi med å jobbe med enda hardere med belønning og straff, og å tre våre løsninger ned over hodet på dem. Svakheten med denne metoden, som Dr Ross Greene kaller "Plan A", er at vi har ikke den fjerneste anelse om hva som faktisk hindrer barnet i å innfri våre forventninger (som å rekke opp hånda i timen), fordi vi ikke har spurt på en slik måte at barnet forteller oss det. Det kan være at de for eksempel ikke forstår NÅR de skal rekke opp hånda, fordi i noen timer er det noen barn som får lov til å snakke selv om de ikke har rukket opp hånda. :-)Jeg ble kjent med lederen for en delegasjon på 30 svensker som implementerer metoden i hele Haninge kommune rett utenfor Stockholm. Sååå spennende! Tenk om vi kunne gjøre det samme i en kommune i Norge! Jeg hadde med meg Beate Elvebakk Saidi fra Lørenskog kommunes PPT den første dagen, så vi får se hva vi kan få til :-)
For meg, som jobber med IT-prosjektledelse, er det morsomt at jeg kan bruke ferdigheter jeg har fra behovsdrilling i spesifiseringsfasen i et IT-prosjekt: før vi blir enige om løsningen som skal leveres er det viktig å få en klar forståelse av behovene som ønskes dekket. Ellers er det en risiko for at vi lager systemer som ikke er brukbare fordi de bommet på behovene. Samme problematikk fra PT-arbeid, der man vil finne kundens EGENTLIGE motivasjon for å trene, samt mye likt fra både NLP, "The Journey"-metodikken og selvfølgelig ulike former for anerkjennende kommunikasjon, reflective listening osv.
Det har vært utrolig inspirerende og nyttig å få tilbringe tre dager sammen med en gjeng entusiastiske endringsledere fra flere land. Dette er mennesker som ønsker å endre måten vi behandler såkalt adferdsmessig utfordrende barn og unge. Flere av oss har et ønske om å sertifisere oss i denne metoden, som beviselig har gode effekter. En nylig studie har bekreftet Ross Greenes egen forskning på effekten av dette. (Jeg ser om jeg får tak i link til de resultatene snarlig)
About Dr. Greene
Ross W. Greene, Ph.D., is Associate Professor in the Department of Psychiatry at Harvard Medical School and the originator of the Collaborative Problem Solving approach. He now refers to his model as Collaborative & Proactive Solutions (CPS). He is the author of the highly acclaimed books The Explosive Child and Lost at School. His research has been funded by the Stanley Medical Research Institute, the National Institute on Drug Abuse, the U.S. Department of Education, and the Maine Juvenile Justice Advisory Group. He consults extensively to general and special education schools, inpatient and residential facilities, and systems of juvenile detention, and lectures widely throughout the world.
For more information about Dr. Greene's work, visit the website of his new non-profit organization, Lives in the Balance.
